Sesi Boubak‎ > ‎

Nyheter - Norwegian only


Juli 2015: Hei og hallo, kjære venner og andre interesserte! 
Vinteren ble temmelig turistfattig i hele Vest-Afrika på grunn av ebolafrykten. Det var aldri et utbrudd verken i Senegal eller i Gambia, men det hjalp lite. For de som arbeider med og for turister blir det derfor et vanskelig år. Rishøsten var også dårlig. Nå regner det igjen, og vi får bare krysse fingrene for at det vil regne nok!
Til Sesi Boubak kom 3 besøkende, så det var et stille år.

Det er nå 18 studenter/skolebarn som blir støttet. Dette antallet er mulig fordi noen ønsker å følge ett barn litt nærmere, og over lengre tid. Vi tør ikke å love familiene hjelp lenger enn 3 år, selv om intensjonen er å kunne se voksne mennesker i godt arbeid etter fullendt skolegang. Det avhenger jo av at folk kommer på ferie til Sesiboubak, eller ønsker å hjelpe ved å gi penger direkte til det vi har kalt en "Hjelpekonto". Det er det noen som gjør, og det er vi svært takknemlige for!
Kontonummeret er forøvrig 1254 05 70645.
Vår oppmerksomhet har i de siste årene rettet seg mere mot ungdommer enn de mindre barna. Det er da gjerne slik at det første året de mottar støtte så går nesten halvparten til en sykkel. Det betyr en verden av forskjell om man har en skolevei på 8-12 km... 
Her er bilder av noen av barna/studentene, - riktignok ikke tatt i år:

1.                                                2.                                                3.                                    4.                                   5.

1. Bassiro Sane og hans mor. Bassiro skal helst stå til eksamen på videregående i år...
2. Saly B, med far til venstre, og venn som søker støtte til høyre.
3. Fatou Coly, kalt "Senegambia".Hun har sin egen faste sponsor via Sesiboubak.
4. Sirah og mor. Hun ble støttet fra 2011, men har ikke vist seg i år.
5. Mero under, Sarata over. Begge har i flere år bodd på stedet, men ikke lenger nå.

6.                                    7.                                                8.                                    9.                           

6. Fatou S.
7. Aissatou S.
8. Yasin, som likevel kan gå! (På Rigmors fang). Yasin fikk en fast sponsor i 2012, det er Målfrid og Gert!
9. Jainaba skal nok begynne på universitetet til neste år. 


10.                                    11.                                               12.                                            13.                                            14.

10.Amoro Coly går siste året på videregående nå. Han sikter mot militæret til neste år.
11.Anna, som bor med bestemor i nabolandsbyen. Hun har jeg et spesielt øye på.
12.Bacary Kote. Er i sitt andre år ved universitetet i Dakar. Vi kunne ta ham inn i programmet i julen 11/12. Verken han eller hans mor kunne stoppe å smile...
13.Fatou begynte på universitetet i Dakar i år.
14.Ismaela Diassy.        

Lille Yasin, som ikke kunne gå i 2010, har kommet seg på beina igjen og trenger ikke rullestol likevel. Hun er kvikk, lærenem og skjelmsk, - og er veldig glad for at hun kan gå på skolen.
Den unge kvinnen som ønsket å studere medisin, er blitt gjort gravid av sin lærer. Dette er visstnok ikke så uvanlig på videregående, og ingenting tyder på at dette er en politisak her til lands... Vi får se hva som skjer; blir det ekteskap som han har lovet henne? Eller kommer hun tilbake til studiene etterhvert?


Videre er bare hva jeg har skrevet tidligere år:

2013: Ja, hadde det ikke vært for dere som støtter dette utdannelseshjelp-prosjektet, hadde det ikke vært så greit i år. Vi hadde en del gjester, men det var korte opphold slik at det ikke ble overskudd av driften. Det kan nok hende at jeg må finne veier til reklameframstøt, selv om jeg jo vil at folk skal komme fordi de har hørt hvor fint det er fra de som allerede har vært på besøk. Og det hjelper selvfølgelig ikke at UD på sine hjemmesider anbefaler folk å holde seg hjemme fra Casamance... Jeg hadde noen uker uten gjester, og delte tiden mellom maling av terrasser, anlegg av vei, - og hengekøyen. Vi har måttet støpe nye "belter" rundt begge hus, og står foran en større utskifting av tak. Regntiden er en nådeløs herre: Rustfritt stål ruster som bare det! 
Det har vært en god regntid og det ble nok ris i vårt distrikt, heldigvis.
Så er det klovnekurset, da, som var for 2. gang nå etter jul. Det er særledes morsomt å være med på! Jeg tror det må være den beste måten å drive kulturarbeid på, for det blir et intimt og gledesfylt samarbeid mellom europeere og afrikanere. Når jeg får litt hjelp vil jeg lage en side med bilder og kommentarer derfra! Men dere kan se på sjefsklovnens hjemmeside: www.nosetonose.info inntil videre..... OG: det blir neste januar også. Kom!

Oktober er her. Sesiboubak er på Facebook. Her trenger jeg innspill fra gjester som har vært der, for jeg nærmer meg denne boken motvillig, dessverre.
Jeg vet at broen er reparert, det er lagt nytt tak på deler av det eldste huset, vi fikk mange valper og 4 lever i beste velgående. 
Det slutter så smått å regne nå, og risen vokser godt.
Kyllingene vokste seg så store at de har blitt mang en deilig munnfull. Det var 33 av dem da jeg reiste i mars. 

Jeg har glemt å fortelle at ungdomshuset i Niafourang er malt rosa! Da jeg spurte maleren "hvorfor rosa?", svarte han "I know you like that colour". Nå ligner bygget på en stor utgave av en av Bassetts lakriskonfekter. Det er kjempefriskt og fint!
Det var et nytt loppemarked i sommer, båret på sterke armer av Guro Bjotveit. Det skal komme godt med, - her mangler benker og datamaskiner og bøker til biblioteket og og. 

Når det gjelder stedets være-være ikke, så vet vi fremdeles ikke hva som blir resultatet av samtalene mellom gruveselskapet Astron og den senegalesiske regjering. I disse dager. Det eneste som kan redde denne idyllen av en kyst, er at det ikke blir gravd noe. 
Siri




I mai 2011 skrev jeg følgende:
Ellers har vi gitt et bidrag på kr. 5000,- til byggingen av ungdoms/aktivitetshuset i nærmeste landsby, Niafourang. 
Her er 3 arkitektstudenter fra Trondheim engasjert, hvorav én har vært på besøk i mars. Tyin tegnestue er også engasjert i dette prosjektet, så det skal bli svært spennende å se hva det blir til, - og om vi får det til! Dere skulle ha sett ungene fra barneskolen i Niafourang da de ble sluppet løs på stranden for å tegne/bygge sin visjon av dette huset: en voldsom, umiddelbar aktivitet og glede! Og hvordan nye idéer kom i den ene gruppen etter den andre og umiddelbart ble fanget opp av de andre for å videreutvikles. Det var en dag som ga grunn for optimisme på de unges vegne, selv om de livsvilkår de vokser opp i er nokså dårlige og preget av et stort alkoholforbruk hos de fleste voksne. (Landsbyen er kristen, dvs. man kan nyte alkohol og holde gris, og har som hovednæringsvei tapping og salg av palmevin)
Så er det slik at vi skal ha et loppemarked til inntekt for dette huset den 3. september. Pr. idag står det ca. 25 000 på konto for prosjektet, og det mangler det dobbelte før prosjektet kan realiseres. 

Om dette kan sies at loppemarkedet brakte oss 25 000 kr til, til prosjektet. Det hadde ikke gått bra uten en masse hjelp fra gode støttespillere som mirakuløst hjalp til da 1000 esker og poser skulle flyttes og organiseres. Takk og takk!
Men resultatet pr idag i Niafourang er fantastisk. De 3 arkitektstudentene har stått på som helter, og er nå elsket av en hel landsby fordi de er så flotte mennesker. I tillegg står huset ferdig! Se hva de 3 har fått til sammen med landsbyen på deres hjemmeside: www.projectniafourang.com. Her finner dere også en avslutningsvideo som i allefall jeg blir kjempeglad for å se på.

Sesiboubak hadde mange gjester rundt årsskiftet 2011-12. For første gang kom det norske gjester tidligere enn meg, og det viste seg at jeg må intensivere opplæringen av mine medhjelpere på stedet, slik at f eks toalettene blir rengjort etter regntiden.... 
3. juledag kom de norske deltagerne til et klovnekurs (!) som ble en stor begivenhet i våre liv. Vivian Gladwell (www.nosetonose.info) kom med sin Sarah på nyttårsaften, og noen dager seinere var vi en gruppe nordmenn og senegalesere som arbeidet hardt sammen og hadde det utrolig morsomt! Personlig tenker jeg nå at et mer intimt samarbeid på tvers av kulturforskjeller har jeg aldri opplevd. Sjefsklovnen Vivian var også svært fornøyd, og vil komme tilbake og holde kurs januar 2013. Jeg gleder meg allerede.

Da det kommer mange gjester til Sesiboubak til påske, reiser jeg dit igjen snart. Nå er det slik at vi vet at et kinesisk-australsk gruveselskap venter på konsesjon for å grave opp mineraler fra sanden i området. Befolkningen protesterer høylytt. Men verden vil jo ha flere og flere mobiltelefoner og datamaskiner, så her i Casamance er det store penger å tjene. Det er bare å krysse fingrene. Helst tærne også. Blir det gitt konsesjon, blir et stort stykke Paradis ødelagt. Konsekvensene om så skjer er entydig negative for lokalbefolkningen, og selvfølgelig også for oss. Denne trusselen er enda en grunn for å dra sørover nå, for man skal lete lenge i diverse nyheter for å lese noe om dette.
(Hvem i Europa bryr seg om store miljøødeleggelser så langt borte fra oss? Det er for mange av dem, også.) 
Men ennå ligger iallefall stranden der, og cashewnøttene henger på trærne under sine røde eller orange fruktkjøtt. Mangoene er kanskje på størrelse med appelsiner nå?
Siri



Mai 2011:
Når det gjelder Sesiboubak selv, hadde vi i år 10 gjester fra Norge. Vi skulle gjerne sett mange flere. Men gjestene var fornøyde og glade, og jeg koser meg veldig med å ta imot dere! For ikke å snakke om hvilken forandring det er blitt etter at Thor fikk ordnet med solcellepanelet! Nå kan vi lade allverdens nuppeditter og ha lys i restauranten hele natta, om vi vil. Og Målfrid har dekorert toalett og restaurant og navneskilt på veien og litt både her og der. Gutta Hellstrøm har slept en diger båtside til gårds, og nå venter den på at noen skal få ånden over seg til å lage en benk. Andre har tatt fine bilder som etterhvert, håper jeg, skal finne veien til denne nettsiden... Og de menneskemøtene man kan ha når tiden er så åpen,er kanskje det viktigste av alt...
Nå kan man sitte på terrassen i "Bebi casa"-huset uten innsyn, for plantene har vokst seg til. Det blir frodigere og vakrere for hvert år. 
Vi har laget flere skjell-stier mellom husene, og øko-doet fungerer utmerket. Hønsehuset er bygget, og jeg, som alltid har vært redd for høner, fant stor glede i å gi dem frokost og kveldsmat, passe på de nyklekkete kyllingene, samle egg, og studere hvor gallant en sjefshane kan være.

Stranden forandrer seg stadig. Hvert år spiser havet seg inn i landet, og ved høyvann slår nå bølgene mot muren som Daur bygget for å hindre restauranten sin i å falle i havet.... Jeg er ikke alene om å ville spasere i timesvis på stranden og betrakte hvordan møtet mellom hav og land gir stadig nye overraskelser
Noen av gjestene har svømt over til Gambia, og jeg har óg! Der fant vi store mengder vakre skjell, og Veronika (som har vokst opp ved en stor elv), greide dessuten å svømme tilbake med et utvalg av dem! Mange har dessuten oppdaget hvor deilig det er å la seg drive nedover elven/boulongen til den møter havet.
Så er det den deilige varmen, da! Men natta er jo kald, - jeg har sett termometeret gå ned til 15 grader bare, så nå har vi fått 4 sommerdyner til nattbruk, og flere skal det bli om dere kommer i flokk.

Mat blir stadig dyrere. Det gjelder både ris, fisk, frukt og grønnsaker. Vi øker derfor døgnprisen til 250 kr.
Og Fakeba Coly, som noen av dere kjenner, vil selge 10 mål av sin eiendom, så meld fra om dere er interessert. Da blir vi naboer!

Abéné har fått flere restauranter og turistbutikker. Dessverre for eierne er antallet besøkende ikke økende, så mange optimistiske foretak får kort levetid. Hvor blir det av turistene, spør folk seg, og har nok hørt om økonomisk nedgang i den vestlige verden, men det er vanskelig å skjønne noe av så lenge de som kommer faktisk har penger. Men musikkfestivalen trekker fremdeles mange folk fra både Europa og Afrika, og er en stor folkefest. 
Kafountine er som før,så vidt jeg kan se: Yrende liv og stort fiskeri, morsomt markedsliv og distriktets verste vei...
Takk så langt!
Siri





Oktober 2010:
Nå har jeg endelig lært hvordan jeg kan oppdatere denne websiden. Da kan det hende at nyhetene ikke står uforandret et år! Vel: I Casamance kom regnet seint i år, så risen ble plantet deretter. Det er bare å krysse fingrene, men det høres ut som det blir mat i år også.
Fjorårets besøkende mener jeg var fornøyde, alle sammen. 50-årsuken var meget vellykket, og det var en stor glede å ha så mange flotte folk på én gang! Det var fest på fest, enten i den nye restauranten vår, eller hos naboene. Kompo i Katack fikk selskapet også oppleve!
Forrige sesong var det 20 besøkende av 27 ventede gjester. I den kommende sesongen er det ennå lange perioder uten besøk, så jeg håper det vil forandre seg og flere finne veien hit.
Vi har ikke hatt noen større prosjekter siden gjestene dro, men beplantningen fortsetter, og Seny holder særlig øye med forsøk nr. 2 på å få kokospalmene til å trives. Det første forsøket var første året vi var der, og alle spirene ble stående i en liten innsjø i regntiden! Nå har vi lært hvordan landskapet mottar regntiden, og håper det går bra. i Casamance er ingen vekst edlere enn kokos. Gjerdet er ennå ikke blitt skiftet til kembo slik at piggtråden kan fjernes, men det får vente til pengene finnes. At brønn nr.1 må repareres er nå det viktigste, samt å få innført et fornuftig hønsehold.Mitt aller høyeste ønske er at det skal komme noen som forstår seg på solceller, for det har vi strevd fælt med å få orden på, og foreløpig uten hell.
 
Skolebarn som får støtte kommer fra forskjellige landsbyer og forskjellige folkegrupper. Det er utvelgelseskomitéen nøye på. Og jeg er nøye med at det er like mange jenter som gutter. Er jenta liten, sier jeg at omskjæring vil bryte kontrakten (uten at jeg dermed vil kunne forsikre meg at dette blir overholdt, men det blir sagt tydelig). 10 av barna har ingen eller bare én forelder.
Noen av de tidligere besøkende har "adoptert" skolebarn på egen hånd, men har valgt vår lille organisasjon (navnet er selvfølgelig Boubak!) til selve pengeoverføringene. Noen har ønsket å støtte et helt skoleforløp for ett barn, og overlatt til organisajonen å finne hvilket barn med foresatte som vil kunne motta en så generøs og langvarig økonomisk oppfølging. Jeg håper i neste omgang å kunne presentere alle barna med bilder. Det jeg derimot har lært i året som gikk, er at jeg personlig må møte hvert barn med foresatte hvert år. Det har forekommet at foresatte har misbrukt støtten, og det gjelder noen av de yngste barna.Her har vi måttet opprette egne konti for barna for utbetaling av støtte etter presentert behov .Derfor tror jeg at vi fremover kommer til å konsentrere oss om større elever, de elevene som selv viser vilje og ambisjon til utdanning. Jeg beveger meg jo i ukjent landskap, og lærer nytt hvert år... 
 
Vi er også engasjert i et prosjekt i nabolandsbyen Niafourang, hvor vi ønsker å få bygget et ungdomshus/aktivitetssenter. 
 
 
 

Comments